if the mountain won't come to muhammed..

..then the mountain is bloody lazy!

Jeg har vært sløv den siste tiden, men det har ikke vært med vilje.
Det har skjedd en del, og samtidig ingenting, som har gjort sitt med livet mitt.

Men for å oppsummere det veldig kort og enkelt; jeg har vært deprimert.

Jeg pleier å være litt sånn smådeppa om høsten og sånn, men høsten 2011 ble veldig lang, og har egentlig vart i ganske lang tid. Men jeg har lært ganske mye. Mest om meg selv.

Tidligere gikk jeg til en arbeidspsykolog for å få tilbake viljen til å stå opp om morgenen, og for å forstå at alle valgene man gjør her i livet skal ha en innvirkning på en, og at ingen valg egentlig er gale. De var riktige akkurat der og da, og om resultatet ikke ble helt som man regnet med, så vet man det til neste gang, og gjør det kanskje annerledes.

Jeg har en periode tenkt at "faen, jeg har kasta bort så mange år med å..." , men egentlig har jeg ikke kasta bort noe som helst. Livet er en læringskurve, og alt man gjør er med på å drive en videre. Man kan ikke endre fortiden, men man kan bruke det utgangspunktet man har til å gjøre noe med resten av livet. Bruke det til noe...
I løpet av de årene jeg har såkalt kasta bort, har jeg lært meg et nytt språk, og jeg har sett en helt annen verden enn jeg noensinne trodde jeg skulle få muligheten til. Det er ikke bortkasta. Det er erfaring.

Jeg har også møtt en hel haug med nye mennesker som har hatt en så stor innvirkning på meg som person, at dere egentlig burde slå meg hardt alle sammen for at jeg i det hele tatt har tenkt at årene på UiO har vært total waste of time. Jeg ville aldri møtt dere dersom jeg ikke gikk der. Om jeg kan takke UiO for noe som helst, så er det faktisk dét. Alt det andre kommer bare i tillegg som en slags mini-bonus.
Jeg har valgt å se på det sånn. Selv om jeg ikke hadde fullført noen bachelorgrad, så ville jeg uansett ha fått noe igjen for det.
Så jeg angrer ikke på at jeg begynte på UiO etter videregående. Det er, satt i perspektiv, det beste valget jeg har gjort.

Siden mai 2011 har jeg hatt en jobb som har krevd ekstremt mye av meg psykisk. Helt sikkert fysisk også, men de smertene jeg har følt på kroppen er ingenting i forhold til den smerten som har herjet rundt i hodet mitt, og som dro meg så langt ned at jeg i en periode faktisk vurderte å skade meg selv bare for at smerten kunne syntes på utsiden - om så bare bittelitt. Tanken på at noen skulle se hvor vondt jeg hadde det uten at jeg behøvde å si noe som helst var så fristende.

Jeg gjorde det aldri.
Jeg tok aldri opp noe skarpt for å lage sår, og jeg slo heller aldri noen knyttnever i veggen. (Jeg kastet riktignok skoesker i veggen en gang, men det er en annen historie).
Jeg er glad for det i dag. Hvorfor skulle jeg la det kjipe få så mye kontroll over meg at jeg skulle vandre rundt med synlige minner om det resten av livet?
Jeg fikk snakket ut om det til noen som tok seg tid til å høre på. Jeg har grått, og jeg har skreket. Men heller dét enn å sette bokmerke for all dritten i hverdagen som aldri forsvinner. Det er den ikke verdt.

På et punkt, jeg vet ikke helt når det var, så bestemte jeg meg for at jobben ikke skulle knekke meg. Jeg bestemte meg for å se på det som en erfaring, og noe jeg kunne lære av. Og jeg lærte veldig mye. På godt og vondt. Det viktigste er likevel at jeg innså at før eller siden så blir det bedre, hvis man bare bestemmer seg for det.
Selvfølgelig har det vært vanskelig i løpet av den perioden jeg har vært mest sliten, men jeg skulle igjennom. Jeg lekte lenge med tanken om å bli sykemeldt, men jeg kom aldri så langt. Hvorfor skulle jeg bli sykemeldt? Jeg var jo ikke syk, og det ville neppe ha gjort ting bedre. Mulig jeg hadde fått mer hvile, men det hadde mest sannsynlig ført til at kaoset jeg kom tilbake til var en million gang større enn det jeg hadde forlatt. Dét ville ha knekt meg.
Jeg ble ikke sykemeldt. Jeg er glad for det nå.

Jeg har sagt opp jobben. Fått meg ny. Uka etter at jeg leverer inn oppsigelsen min, får vi ny butikksjef som vi har ventet på siden august 2011. Ikke bare er det en ny sjef, men han er i tillegg en sykt bra sjef.. eller egentlig er han ikke sjef heller. Han vil ikke være sjef. Han er en team player. Vi er et lag, og lag har ikke plass til hierarkier.
Det første han sa til oss var at han visste at alt faenskapen som har skjedd før ikke har vært vår feil. Ikke ene og alene. Vi har forsøkt etter beste evne. Problemet er at vi har måttet forholde oss til sjefer som bare har gitt oss hammer og spiker og sagt "bygg!" uten å fortelle oss hva det er vi skal bygge eller hvordan det skal se ut. Vi hadde mistet troen på oss selv, og de nektet å innse at det var deres feil.
Vi visste jo ingenting. Ikke egentlig.

Nå vet vi mer. Ikke alt. Man kan aldri vite alt. Det er når man ikke har mer å lære at man har gjort en feil et sted. Det er alltid noe å lære. Alle man møter kan lære deg noe, og de kan lære noe av deg.

Jeg har, siden mai 2011 vokst veldig mye som person. Jeg har kommet meg gjennom det med verdigheten i behold, og når jeg går ut døra på jobben 31.mai, skal jeg gjøre det med hevet hode og et smil om munnen.

Jeg vant.

Igjen.

Nå har jeg tenkt å vokse videre - med en helt ny innstilling til livet og på hvordan jeg kan påvirke de rundt meg. Jeg har visst lenge at den veien som ligger foran meg er det bare jeg selv som kan gå. Ikke alene, men ingen går den for meg.

Jeg har bestemt meg for at det er nå jeg skal ta tak i livet mitt og gjøre noe med det. Jeg har sittet for lenge og venta på at det skal ramle ned i fanget på meg. Nå vet jeg bedre.

Det kreves bare ett skritt for å komme seg framover.
..og det er fremdeles en hel haug mer å lære.