augustutfordring

For litt over en uke siden (altså i slutten av juli) bestemte jeg meg for at august er den perfekte måneden til å være streng mot megselv. Jeg skal fra og med onsdagen som var (altså 1.august) ikke drikke brus i hverdager.

Det høres kanskje lett ut, men jeg har vært overbevist om at det flyter cola i årene mine og ikke blod.
Jeg har hatt perioder der jeg har drukket tilnærmet en liter om dagen, og på skikkelig gode dager kunne jeg tømme en 1,5L-flaske i løpet av en time alene. Jeg er altså litt over gjennomsnittlig glad i Cola.

Det er forøvrig ganske mange grunner til at jeg har hatt en så stor appetitt for disse boblene, annet enn at det er ufattelig godt. Mest skyldig er nok det at cola fyller magen, og ettersom jeg ikke er overbegeistret for mat av ymse grunner, så har jeg valgt å drikke en halv liter brus på ti minutter (og få like lang effekt) enn å dytte i meg noe mer normal mat.
Som kjent så er min manglende appetitt for mat et resultat av visse allergier som ser sitt snitt i å forsøke å drepe meg ved beste anledning, og at det er et herk å lese innholdsfortegnelser hele tiden, som igjen gjør at jeg ender opp med å kjøpe de samme kjedelige greiene hele tiden fordi jeg -vet- at jeg kan spise det.
Disse kjedelige matvanene fører også gjerne til at folk kommenterer det. "Er dét alt du skal spise?"

Resultatet av disse spørsmålene igjen fører til at jeg ikke vil spise i det hele tatt. Jeg vil ikke si at jeg har spisevegring egentlig, for jeg spiser når jeg er sulten, og kan spise for to mannfolk om jeg er i slaget. Men mat for meg, er som regel forbundet med behov og ikke glede.
Jeg vet at det er i beste mening at folk rundt meg sier jeg må spise mer. Men det er litt som å ha en stor, rød knapp midt på veggen med påskriften "IKKE RØR!" skrevet på den. Man må røre! Det er litt sånn med meg og mat. Når folk ber meg om å spise mer, så går det en jævel i meg som sier at "jeg spiser ikke en bit til." Så selv om jeg setter pris på omtanken, så er det likefult jævlig slitsomt.
Magesekken min er litt som dr.Jekyll og mr.Hyde. Stor og liten som den selv føler for, uten å spørre meg først. Noen dager er jeg rett og slett ikke sulten, mens jeg andre dager ikke klarer å stilne sulten i det hele tatt.

Nå er det på ingen måte meningen å fokusere på mitt heller anstrengte forhold til mat og spising, men jeg syns likevel det må tas opp, ettersom det er en veldig vesentlig grunn til mitt høye colaforbruk.
Førøvrig; hvis noen lurer, jeg spiser alltid frokost og middag, men alt av mellommåltider og sånn avhenger av dagsformen og tilgjengeligheten av mat (i skrivende stund gumler jeg i meg bokstavkjeks til den store gullmedalje.)

Det skal likevel sies at ikke alle "næh, jeg kjøper heller en cola istedet for å ete.." er for å 'slippe' å spise. Det er som regel forbundet med at jeg gjerne er på jobb, men at jeg snart skal hjem til middag, og derfor ikke gidder å ta meg pause til å putte i meg noe å tygge på.

Neste på listen er rett og slett kjedsomhet. Jeg kjeder meg nok til å ville ha noe å gjøre, og da er 'drikke brus' et like godt alternativ for meg som 'strikke votter' er for andre (ikke at jeg sier at det å ville strikke votter er en dårlig ting. Skulle gjerne kunnet det selv, egentlig..)

Og til sist fordi det av og til har seg slik at jeg får skikkelig lyst på cola, og fordi jeg føler at jeg fortjener/trenger det.

Men alt dette skal jeg nå endre på, iallefall i hverdagene. Jeg skal ikke drikke brus i hverdagene (med tiden skal jeg prøve å kutte ned litt på koffeininntaket også, men jeg velger å ikke være altfor ambisiøs i starten)

Vi har jo allerede fått konstatert at jeg ikke kan skryte på meg så veldig bra kosthold når jeg står ansvar for min egen fôringspose selv, men jeg prøver. Jeg er heller ikke noen stor treningsfantast, og den eneste morsjonen jeg får er en daglig gåtur fra matbutikken og opp til jobben, som er 20 minutters vandring.
Dette kommer neppe til å endres stort i løpet av august, selv om jeg er den første til å innrømme at jeg trenger å utvide matalternativene mine betraktelig.

Målet er heller ikke å slanke meg, for det er jeg også fullstendig klar over at jeg ikke trenger.
Se på det som et forskningsprosjekt; jeg vil egentlig bare se om et minkende inntak av Cola har en nevneverdig påvirkning på meg.

Trenger ikke slenge inn at jeg ikke skal spise kaker og godteri/sjokolade i hverdagene, for det spiser jeg svært sjeldent (med mindre kakaobokstavkjeks går under godteri og kaker.) Så det er ikke sukkeret i seg selv jeg ikke skal ha. Bare brus.

Det kan dog se ut som om Cola-spøkelset fra the past, present and future har gått inn for å gjøre det vanskelig.

For det første har jeg fire tomme flasker/bokser stående på hylla hjemme som en 'suvernir' fra Japan fordi de er små og søte og alt det der.. Jeg har dog plassert disse på et sted der jeg ikke ser dem HELE tiden.

Allerede på onsdag ble besluttsomheten satt på prøve, da jeg laget meg pizza til middag.Pizza smaker best med cola som tilbehør, og da jeg påpekte det kom det "Jammen, da tar du vel litt cola, da?" fra sofakroken.
"Nei," sa jeg. "skal ikke drikke brus i hverdagene."
Da kom det "vi har Sprite også." fra den andre sofakroken som om Sprite, som produseres av Coka Cola Company på mystisk vis har sneket seg utenfor bruskategorien uten at jeg har fått det med meg.
Men jeg drakk vann.

Da jeg var i hovedstaden med Katinka i går sto det en Cola campingvogn midt foran Østbanehallen, og to cola-alver sto og delte ut GRATIS colabokser..

Natt til i dag drømte jeg til og med om at det sto flere halvtomme 1,5L flasker stående rundt i huset, og det er noe av det mest irriterende jeg vet om (selv om jeg som oftest er skyld i det selv..)

I dag er det fredag, som ifølge mine beregninger er en del av helgen. Jeg har forøvrig sagt til meg selv at helgen ikke starter før klokken halv åtte - tidligst. Alt ettersom når maten kommer på bordet..

hurra!

Jeg skal komme med litt sånn håndfaste beviser med tiden, men ikke nu..

en bussjåfør, en bussjåfør..

..det er en mann som burde vite hvor han skal kjøre. .

I går var jeg turist i eget land igjen. Destinasjonen var Eldorado.
Før jeg dro hjemmefra måtte jeg overbevise min med-turist, Julie, at regnvær ikke er noe hinder for å dra til hovedstaden for å snuse rundt i butikker og dra på kino, og selvsagt en kaffe- og matpause. Så da dro man hjemmefra rundt 12, slik at jeg kunne rekke å ta toget 12:30.

Toget? Er ikke overskriften om bussjåfører?
Jo, det er den..

Det gikk nemlig ikke noe tog! Det har seg nemlig slik at det er oppgraderinger på intranettet til NSB, så skinner og sånn blir plukket opp og satt på plass igjen, og da kan det ikke gå noen tog. Derfor var det satt inn busser istedet. Egentlig så syns jeg det er helt greit å ta buss til Oslo noen ganger. Men ikke i går.

Stasjonen i Ingenmannsland har to platformer. Mot Oslo, og fra Oslo. Alle passasjerene sto på mot Oslo-siden, men bussen klarte å forville seg ned på fra Oslo-siden, fordi det for tiden er en del omkjøringer i Ingenmannsland på grunn av anleggsarbeid, og derfor er nesten alle veiene i "Sentrum" midlertidig stengt. Derfor kan jeg egentlig skjønne at den ikke-lokalkjente bussjåføren kjørte feil.
Så da måtte han kjøre tilbake der han kom fra for så å komme seg ned til riktig side av stasjonen. (Jeg mistenker at han kjørte en vanvittig omvei, for det tok nesten 15 minutter før han kom tilbake, og det burde ikke ha tatt mer enn knappe 5 minutter)

I sånne "buss for tog"-perioder så skjer stort sett det samme hver gang. NSB failer på informasjon, og bussjåførene vet ikke mer enn hvor de selv skal. Det sto en lokalbuss der, og en av passasjerene spurte sjåføren der om han visste noe om når bussen til Ski gikk, og fikk som svar;
"Det kommer nok en buss engang.. Du kan jo spørre sjåføren hvor han skal, så kan han svare selv."
Forsåvidt et greit svar, men jeg måtte le da han la til "...hvis han kan norsk da. Det kan jeg ikke love.."

På trøndersk.

Ah, KollektivtrafikkNorge... så fantastisk du er noen ganger..

VEL, omvei-bussen kom seg nå over på riktig side, og kunne bekrefte at joda, han skulle til Oslo. Så flott, da sitter jeg på med deg, var det flere av oss som tenkte.

..og riktignok så skulle han til Oslo, men han måtte kjøre innom ALLE stasjonene som toget skulle ha stoppet på. KUN indreveier, som er svingete og humpete og grusomme for folk som er en smule tissetrengt.
SÅ, bussen brukte en time inn til Oslo, mens toget hadde tatt 30 minutter. Hurra.

Etter å ha trasket rundt i Oslo, handlet litt, spist litt og sett The Avengers (som er en heller festlig film, forresten..) så skulle man hjem igjen.

"Når går bussen til Ingenmannsland?" spurte jeg.
"21:48" svarte jenta. Klokka var 20:35.
"Tuller du?"
"Nei."
"Hvorfor har bussene sommertidruter når ikke toget har det?"
"Vet ikke."
"Godt å vite.."

Så da spurte jeg heller om når bussen til Ski gikk, for da kunne jeg, som det bortskjemte lille barnet jeg er, bli hentet der i stedet så jeg ikke skulle komme hjem så sent.
"Det går buss til Ski, som bare skal innom Holmlia først."
Hurra, tenkte jeg, den tar jeg.. Da bruker ikke bussen like lang tid.Så smart, tenkte jeg.

Ikke smart i det hele tatt..
Før vi kjørte hadde sjåføren ment at turen tok ca 25 minutter.  ...ca.

Mens jeg ventet på bussen hadde mamma sagt "Ta bussen til Drøbak, den er framme klokka ti, så kan jeg hente deg der.." og jeg hadde tenkt at det var litt vel lang tid å sitte på buss, og mente at 25 minutter absolutt var bedre. De gikk jo samtidig. 25 min > 1 time

Og til Holmlia gikk det radig og uten problemer. Det var da bussen skulle fortsette at det gikk galt.

I stedet for å følge etter den bussen som skulle samme vei, fant bussjåføren ut at "nehehei, jeg skal kjøre mine egne veier!" så da begynte han å kjøre en helt annen vei, og endte opp inne i et boligfelt.

"Øhm... er det noen som kan veien til Ski?" kom det over høytaler..

Det gikk da en dame foran for å hjelpe ham til å komme seg på riktig sti igjen. Men istedet for å geleide ham ut på korteste vei til motorveien, så klarte hun å få ham ut på en ny indrevei (på dette tidspunktet skrek den gamle mannen foran meg "Du kjører feil vei!! FEIL VEI!! Heeerreguuuuuud!" og var svært så frustrert).
Så gikk damen og satte seg på plassen sin igjen, og fem minutter senere kom en gutt løpende fram gjennom bussen. "Du kjører feil vei igjen! Du skulle ha tatt til venstre der du kjørte til høyre." Så måtte han stå og forklare bussjåføren hvor han skulle kjøre, med kommentaren om at "De aller fleste pleier å kjøre ut på motorveien.."

Da sa fru.Help-a-lot som hadde klart å få bussen inn på en vei som absolutt ikke var motorvei, at "å ja.. det er noen år siden jeg kjørte bil sist.."

..hæ?

"Jeg tenkte ikke over at man kunne kjøre ut på motorveien."

...HÆ?!?

Jeg tror at samtlige som satt rundt henne kunne ha revet henne i fillebiter akkurat der og da..

Så da kjørte vi KUN indreveier fra Holmlia til Ski. Det tok en time.

Da vi gikk ut av bussen, gikk sjåføren av også og sa "Jeg er ferdig!" Han orket ikke mer.
Må innrømme at jeg faktisk syntes litt synd på ham, for han hadde jo bare blitt kastet ut i det av NSB.

Likevel, tror mye hadde vært redda dersom han bare hadde vært mann nok og brukt den GPSen han hadde foran seg....

Etter at mamma hadde hentet meg i Ski, så kjørte vi forbi den bussen som hadde kjørt fra Oslo 21:48 til Ingenmannsland. Direktebuss.
...jeg kunne like gjerne ha venta på den bussen. Kom hjem på akkurat samme tidspunkt uansett..


Hadde jeg tatt bussen til Drøbak, ville jeg vært hjemme 25 minutter før..

Dagens leksjon er dermed; hør alltid på mamma når det kommer til lokaltrafikk..

alltid!

if the mountain won't come to muhammed..

..then the mountain is bloody lazy!

Jeg har vært sløv den siste tiden, men det har ikke vært med vilje.
Det har skjedd en del, og samtidig ingenting, som har gjort sitt med livet mitt.

Men for å oppsummere det veldig kort og enkelt; jeg har vært deprimert.

Jeg pleier å være litt sånn smådeppa om høsten og sånn, men høsten 2011 ble veldig lang, og har egentlig vart i ganske lang tid. Men jeg har lært ganske mye. Mest om meg selv.

Tidligere gikk jeg til en arbeidspsykolog for å få tilbake viljen til å stå opp om morgenen, og for å forstå at alle valgene man gjør her i livet skal ha en innvirkning på en, og at ingen valg egentlig er gale. De var riktige akkurat der og da, og om resultatet ikke ble helt som man regnet med, så vet man det til neste gang, og gjør det kanskje annerledes.

Jeg har en periode tenkt at "faen, jeg har kasta bort så mange år med å..." , men egentlig har jeg ikke kasta bort noe som helst. Livet er en læringskurve, og alt man gjør er med på å drive en videre. Man kan ikke endre fortiden, men man kan bruke det utgangspunktet man har til å gjøre noe med resten av livet. Bruke det til noe...
I løpet av de årene jeg har såkalt kasta bort, har jeg lært meg et nytt språk, og jeg har sett en helt annen verden enn jeg noensinne trodde jeg skulle få muligheten til. Det er ikke bortkasta. Det er erfaring.

Jeg har også møtt en hel haug med nye mennesker som har hatt en så stor innvirkning på meg som person, at dere egentlig burde slå meg hardt alle sammen for at jeg i det hele tatt har tenkt at årene på UiO har vært total waste of time. Jeg ville aldri møtt dere dersom jeg ikke gikk der. Om jeg kan takke UiO for noe som helst, så er det faktisk dét. Alt det andre kommer bare i tillegg som en slags mini-bonus.
Jeg har valgt å se på det sånn. Selv om jeg ikke hadde fullført noen bachelorgrad, så ville jeg uansett ha fått noe igjen for det.
Så jeg angrer ikke på at jeg begynte på UiO etter videregående. Det er, satt i perspektiv, det beste valget jeg har gjort.

Siden mai 2011 har jeg hatt en jobb som har krevd ekstremt mye av meg psykisk. Helt sikkert fysisk også, men de smertene jeg har følt på kroppen er ingenting i forhold til den smerten som har herjet rundt i hodet mitt, og som dro meg så langt ned at jeg i en periode faktisk vurderte å skade meg selv bare for at smerten kunne syntes på utsiden - om så bare bittelitt. Tanken på at noen skulle se hvor vondt jeg hadde det uten at jeg behøvde å si noe som helst var så fristende.

Jeg gjorde det aldri.
Jeg tok aldri opp noe skarpt for å lage sår, og jeg slo heller aldri noen knyttnever i veggen. (Jeg kastet riktignok skoesker i veggen en gang, men det er en annen historie).
Jeg er glad for det i dag. Hvorfor skulle jeg la det kjipe få så mye kontroll over meg at jeg skulle vandre rundt med synlige minner om det resten av livet?
Jeg fikk snakket ut om det til noen som tok seg tid til å høre på. Jeg har grått, og jeg har skreket. Men heller dét enn å sette bokmerke for all dritten i hverdagen som aldri forsvinner. Det er den ikke verdt.

På et punkt, jeg vet ikke helt når det var, så bestemte jeg meg for at jobben ikke skulle knekke meg. Jeg bestemte meg for å se på det som en erfaring, og noe jeg kunne lære av. Og jeg lærte veldig mye. På godt og vondt. Det viktigste er likevel at jeg innså at før eller siden så blir det bedre, hvis man bare bestemmer seg for det.
Selvfølgelig har det vært vanskelig i løpet av den perioden jeg har vært mest sliten, men jeg skulle igjennom. Jeg lekte lenge med tanken om å bli sykemeldt, men jeg kom aldri så langt. Hvorfor skulle jeg bli sykemeldt? Jeg var jo ikke syk, og det ville neppe ha gjort ting bedre. Mulig jeg hadde fått mer hvile, men det hadde mest sannsynlig ført til at kaoset jeg kom tilbake til var en million gang større enn det jeg hadde forlatt. Dét ville ha knekt meg.
Jeg ble ikke sykemeldt. Jeg er glad for det nå.

Jeg har sagt opp jobben. Fått meg ny. Uka etter at jeg leverer inn oppsigelsen min, får vi ny butikksjef som vi har ventet på siden august 2011. Ikke bare er det en ny sjef, men han er i tillegg en sykt bra sjef.. eller egentlig er han ikke sjef heller. Han vil ikke være sjef. Han er en team player. Vi er et lag, og lag har ikke plass til hierarkier.
Det første han sa til oss var at han visste at alt faenskapen som har skjedd før ikke har vært vår feil. Ikke ene og alene. Vi har forsøkt etter beste evne. Problemet er at vi har måttet forholde oss til sjefer som bare har gitt oss hammer og spiker og sagt "bygg!" uten å fortelle oss hva det er vi skal bygge eller hvordan det skal se ut. Vi hadde mistet troen på oss selv, og de nektet å innse at det var deres feil.
Vi visste jo ingenting. Ikke egentlig.

Nå vet vi mer. Ikke alt. Man kan aldri vite alt. Det er når man ikke har mer å lære at man har gjort en feil et sted. Det er alltid noe å lære. Alle man møter kan lære deg noe, og de kan lære noe av deg.

Jeg har, siden mai 2011 vokst veldig mye som person. Jeg har kommet meg gjennom det med verdigheten i behold, og når jeg går ut døra på jobben 31.mai, skal jeg gjøre det med hevet hode og et smil om munnen.

Jeg vant.

Igjen.

Nå har jeg tenkt å vokse videre - med en helt ny innstilling til livet og på hvordan jeg kan påvirke de rundt meg. Jeg har visst lenge at den veien som ligger foran meg er det bare jeg selv som kan gå. Ikke alene, men ingen går den for meg.

Jeg har bestemt meg for at det er nå jeg skal ta tak i livet mitt og gjøre noe med det. Jeg har sittet for lenge og venta på at det skal ramle ned i fanget på meg. Nå vet jeg bedre.

Det kreves bare ett skritt for å komme seg framover.
..og det er fremdeles en hel haug mer å lære.

kinodate med Ron Wea-...Ruper Grint.

Jeg er sikker på at dersom Rupert Grint hadde introdusert seg selv som "Ron Weasley" så er det ikke en sjel i hele verden (kanskje bortsett fra mora hans) som hadde reagert...

Men vi kan komme tilbake til ham senere..

Det hele begynte med at Jacqueline inviterte med på kinopremiere av den nye filmen til Petter Næss, Into the White, og poengterte at 'skådespelarane sjølve skulle vere til stades..'
Så billettende ble bestilt, før stakkars Jacqueline ikke kunne være med likevel, og måtte donere bort billetten sin til kusina si. Utrolig dårlig timing på personalmøtet, må jeg si...

Uansett, jeg skulle uansett møte Julie til en aldri så liten lunsj.
Har jo vært litt ufrivillig hikikomori den siste tiden på grunn av alt som foregår på jobben, så jeg benytter enhver anledning til å være sosial med andre enn de jeg jobber med, og dersom det er mat i bildet så blir det om mulig enda bedre (til tross for at undertegnede ikke er spesielt glad i mat, men det kan vi også ta senere.).

Så, møtte derfor Julie på Kaffeglasset, hvor vi satt ca halvannen time og skravlet og klaget litt om hverandre - før vi så traltet ned til Stortinget t-bane (hvor jeg var såpass turist at jeg måtte kjøpe billett på maskinen, og ikke bare legge Flexus-kortet på maskinen som sier "PIP!") og så bar det avsted til Majorstua og ned til Colosseum Kino.

Der sto det allerede masse folk.
Julie og jeg ble enige om at vi hadde køet nok i våre liv, og at vi var blitt for gamle til å gidde å presse oss fram for å få den beste plasseringen. Vi sto også en stund å lurte på hvor mange av disse menneskene som kom til å faktisk gå inn og se filmen, eller om det var mange av dem som kun var der for å se mr.Weas-.. jeg mener Grint.
Noen var det nok, men de aller fleste skulle nok på kino også.

Vi gikk forbi en gjeng hylende jenter som omtrent sto og hyperventilerte mens de skrek og danset noe som kunne minne om en aldri så liten krigsdans på stedet, og sekunder etter at jeg hadde tenkt "Hjelpes, så teit.." så kom jeg på at jeg har jo vært der selv også.

Riktignok så har ikke jeg danset krigsdans og- ...........eller har jeg det? o_O
Har en viss erindring om litt hopping og nesten-dansing da det gikk opp for Cat og meg at vi skulle stå først på miyavi-konsert i Nederland. Men det er en veldig, veldig svak erindring...

ænivæis...
Dette er da det som er på skjermen når vi kommer inn i storsalen på Colosseum.. som alltid..
Siden det var premiere, så var det litt babling først - og lotteri der to av de i publikum kunne vinne signerte plakater og gi en noget ukomfortabel klem til Rupert Grint (iallfall så var hun ene som vant veldig usikker på om det var greit. Han andre som vant kastet seg nesten bare over ham xDDD)



Han i midten er Rupert Grint.. Han er en pygmé. Nesten.
Han er iallefall ikke spesielt stor. Utrolig hva de får til på film, altså.. Jeg er 173cm høy. Han var lavere enn det. Og Harry Po-..Daniel Radcliffe er jo enda mindre..

Stig Henrik Hoff virka ut som en kjempe ved siden av..

Filmen var uansett veldig bra, og tror nok det satt en del folk omkring med klump i halsen på slutten av den.. Gidder ikke skrive noe resumé av filmen. Se den selv!

Som vanlig så sluttet filmen sånn at jeg akkurat ikke rakk toget mitt, men Julie var så grei at hun bestemte seg for å vente sammen med meg. Men som den turisten jeg er, så måtte jeg jo kjøpe billett på t-banen igjen. Men på Majorstua så har de disse fancyschmansy automatene, så da fikk jeg ikke bare kjøpt billett som gjalt for t-banen. Jeg fikk kjøpt meg billett helt hjem! 4 soner. kr90,-.

Da får man et sånt.. "impuls"
"Husk å validere nå da." sa Julie.
Validere, tenkte jeg.. er det ikke bare en papirlapp?
Men som den turisten jeg var så la jeg impulskortet på maskinen og "PIP!" sa det!
ELEKTRONISK PAPIR?!?!?!
...kult.

Apropos impuls...
En av fordel-... jeg vet egentlig ikke om det er en fordel, etter som det som regel resulterer i at jeg kjøper meg noe.. men ja, en fordel med Oslo S er at det er butikker som er åpne der som regel.. Så det var ikke så farlig å måtte vente litt..
Det endte jo selvsagt med at jeg kjøpte meg 3 neglelakker (etter anbefaling av Julie. 3 for 2-tilbud..♥), en GRØNN veske, en liten notatbok (med elefant på) og en lommebok.

Jeg har jo lett etter en ny lommebok, for jeg har funnet ut at jeg ikke kan fly rundt med en glitrende rosa Rilakkuma-lommebok lenger (det er helt sant, Inger. Jeg kan'kke det!)
Så nu har jeg en som ikke veier et halvt tonn, og som i tillegg er fin å se på.. ^___________^

Den ene er ikke så rosa som den ser ut som på bildet.. Den er faktisk mer grålilla, og den i midten er mer grå med hint av lyseblå. Tenker det blir fint, ja~~

PAOON!!

Se på den da! Søte elefanten!!
Jeg innser at jeg har fått blokka til å se større ut på bildet enn den egentlig er (HÅH, burde vært eiendomsmegler, jeg..), men det er vel mer et 'life size' bilde..
Den er nemlig ikke så veldig stor. Ca 5cm bred og 10cm lang. Men den funker fint til å øve på å skrive kanji i..

NU skal jeg sove, slik at jeg er mentalt forberedt på en nær-døden-opplevelse på jobben i morgen!

才ャス彡_〆(・∇・*)

vabbah??

I dag vil jeg gjerne fortelle dere om Torkild Schiøler (tror det er sånn han skriver navnet sitt.. I verstefall får vi døpe ham opp til Terkel..)

Herr Schiøler er en gammel mann på snart 85, og han er min fars onkel. Han er gift med verdens koseligste (og absolutt verdens mest tålmodige) dame, Dagmar, og sammen har de to sønner, Anders og Jakob.

Man skulle tro at ettersom han får et helt blogginnlegg dedikert til seg, så er gamle Herr Schiøler en snill og fabelaktig koselig fyr, sant? Gamle koselige mannen..

DET...er han ikke..
Men han er heller ikke direkte slem. Bare.. veldig veldig selvsentrert.
På det nivået at han er selvsentrerthetens far. Narsisisme burde døpes om til Torkilisme..
Om du hadde spu-... nei, forresten.. man trenger ikke å spørre engang, for han meddeler mer enn gjerne at han er feilfri.

Vel vel, gamle ørn.. Det strides nok de lærde om..

Sist jeg møtte Herr Schiøler var onsdag 8.februar - altså ikke lange tiden siden..
Da klaget han først over at vinen som ble servert smakte som gammelt oppkast, men han skulle av ren høflighet hjelpe de andre med å drikke den opp..
Og det gjorde han.

Han drakk.
Tror mannen drakk en halv kartong alene i løpet av svært kort tid. Når karaflen som sto nærmest ham var tom, strakk han armen ut og røsket til seg den som sto på den andre siden av bordet (skal nevnes at det ikke var et spesielt stort bord), og når den også var tom så gikk han ut på kjøkkenet for å fylle på mer - i sitt eget glass. Karaflene lot han stå igjen på bordet..

Sådan ein jentlemann...

"Men blir han ikke full av å drikke så mye?!?" spør du sikkert,
og jo. Det blir han.. b(^-^ )

"Det er av barn og fulle mennesker du skal høre sannheten" heter det..
Vel, herr Schiøler forteller aldri sannheten, for når han blir full så sier han ikke et kvekk (eller jo, han gjør.. Han kvekker sånn lavt for seg selv.. Men jeg tror det er en form for pusting, så jeg tror ikke det kan regnes med i dette tilfellet..). Han blir iallefall taus.
Før han vanligvis brått reiser seg, og annonserer ganske så konsist at "NU! Nu går jeg å hviler øynene.."


Denne gangen sa han ingenting. Han sa bare "Jeg trekker meg litt tilbake."
Og da spurte mor mi om "Er det dynen som kaller?"
Herr Schiøler hører veldig dårlig, og har attpåtil en svært så selektiv hørsel, så når mamma spurte om det var dynen som kalte på ham, så lente han seg over som en olding og sa bedrøvet "Ja, jeg er døende.."
Så viftet han med hånden og sa; "Men det er jo dere også, HAHA!"

SÅ... gikk han og la seg nedpå litt for å sove ut rusen..

Herr Schiøler.. Eller vent, DOKTOR Schiøler..
Ja, for mannen har en doktorgrad. Ikke i noe så flott og fint som katastrofefysikk eller primtall eller noe sånt..

neinei.. han har en doktorgrad i..



...vannhjul.

OH YES!
Han kan ALT om vannhjul, og har til og med skrevet en notis i dansk leksikon (som han fikk det forbidable honoraret av 45,- kroner for, mener han selv..) om det..

Likevel snakker han ikke om det. Så selv kan jeg ingenting om vannhjul. Jeg bare hjalp ham med å tegne en hest i MS Paint engang som hadde med noe vannhjulgreier å gjøre.

Nei nei.. dr.Schiøler snakker derimot uten stans om Knut Hamsun..
Hver gang vi møtes så har han 'lige blivet ferdig med Markens Grøøøøøøde..', så noe forteller oss at han har lest boka noen ganger uten at han husker å ha lest den fra før..
Hamsun er dr.Schiølers store idol, og burde derfor ha fått pris for både det ene og det andre, blitt genierklært og få ansiktet sitt hugget ut i stein - gjerne halve siden av Galdhøpiggen, slik visse presidenter i Amerika har fått sine i Mt.Rushmore..

Han kan simpelthen ikke forstå hvordan nordmenn kan være så sneversynte å mene at Hamsuns sympatier under krigen skal få bestemme at mannen ikke blir omgjort til en gud.. Ja for han skriiiiver jo som en, mener dr.Schiøler..
..åh ja, sannelig er vi noen idioter her oppe i nord..


Forresten, tittelen på innlegget.. "Vabbah?!?"
Det er et allment kjent begrep i min familie.
Det er egentlig bare "Vad behager?!?" sagt veldig fort.. med MYE trykk på siste -bah..
Jeg vet ikke om noen som bruker det mer enn min grandonkel Torkild Schiøler..

"Nå er maten straks ferd-"
"VABBAH?!?!?" *pille seg i øret for å justere høreapparatet*
"MATEN ER SNART FER-"
"Nåååh, maaaaaAAAAAten.. Ja det er godt, for nå dør jeg snart av sult."

Den 5.mai fyller han 85 år.
Det skal jeg være med å feire..


.....jeg gleder meg allerede xD

stressnakke suger!

sånn dersom du lurer..

jeg har nå hatt stressnakke i snart fire uker (med et aldri så lite avbrekk i fire dager da jeg dro til danmark for å være turist i eget nestenhjemland)og jeg kan si, med hånden på hjertet, at jeg er så ubeskrivelig lei..

jeg vet hva det kommer av, men det hjelper meg egentlig fint lite.
'man må løse problemene ved roten!' har jeg hørt et sted, men dersom jeg skulle ha løst problemene mine ved roten måtte jeg ha satt meg på flyet til Nederland og gått berserk på et kontor der som sitter og sier at vi må jobbe eeeeeenda litt hardere enn vi allerede gjør.

"It ain't over until one of you doubles over and dies.."
...ok, så har de ikke sagt det direkte, men jeg er sikker på at det står et sted mellom linjene på alle de hatske mailene vi får tilsendt ca 492734736 ganger i uka.

Greia er, kort fortalt;
Jeg jobber i en butikk som ikke har noen endelig sjef, men en ung herremann på knappe 20-år som har påtatt seg ansvaret inntil distriktsjefen får fingern ut av ræva og finner en ny butikksjef.
Det var snakk om en kort periode. Vi har gått uten en skikkelig sjef i.. snart 7 måneder.
"Midlertidig" er jo iogforseg et ganske relativt begrep, men likevel.

Disse 7 månedene har vært en blanding av moro - og selvdestruktive øyeblikk med snørr og tårer.. på jobb. Dessverre har det vært mest av sistnevnte.

Min jobb i det store bildet, er egentlig kun å være visual merchandise-ansvarlig, altså at det er min oppgave å se til at butikken til enhver tid ikke ser ut som et bomba rottereir.. Oppgaven i seg selv er gøyal, for jeg liker å gjøre om og få ting til å se pent ut.. Problemet er bare at jeg trenger litt hjelp til å opprettholde the awesomeness, og det ser det ut til at noen av mine medansatte (ikke alle, men noen) har litt vanskeligheter med å forstå.. Eller at de tenker at "Nei fysj, jeg vet ikke hvor denne skal. Jeg lar den ligge, så fikser ciliee det i morgen."

..jo takk ska'rru faen meg ha!

Jeg har, i løpet av..2 uker, hatt like mange følelsesmessige anfall. Først i desperasjon som inkluderte litt tårer og litt snørr og litt selvmedlidenhet.. og nå sist (i dag) av ren irritasjon.
Detaljene er ikke så viktige, egentlig. Det er mitt mentale ve og vel som står i fokus.

Men jo, tilbake til hvorfor jeg måtte ha dratt til Nederland for å løse floken jeg befinner meg midt oppi, er fordi;
uansett hvor mye arbeid man legger ned i en jobb i den butikken, så er det aldri aldri bra nok for de som styrer sjappa som om det var en arbeidsleir..

"Det er alltid rom for forbedringer."
Jo, takk.. Jeg er klar over det. Hadde likevel vært koselig å få en klapp på skulder'n og en tommel opp for godt arbeid så langt.

Vi er - i gjennomsnitt - tre personer på jobb i hverdagene, og på lørdagene så slår vi virkelig på stortromma og strekker oss til fire (fem hvis vi er skikkelig ville i trusa..), og vi som står der 37,5++ timer hver uke er nå så slitne at vi er helt grå i trynet. Ekstrahjelpene går på skole, og kan ikke komme før rundt fire-fem tiden.. Vi kan ikke være én person i butikken.
I gjennomsnitt bruker vi rundt 20 timer per dag, fordelt på tre personer. Det er bare såvidt det strekker til..
Likevel får vi konstant pes fra diktatorregimet i Nederland at vi må kutte ned på timene.
Hvordan de mener vi skal klare å gjennomføre alt de trer nedover hodene våre med så få folk er langt utenfor min forståelsesevne, og jeg tror jeg kommer til å trenge litt tid på meg til å forstå det..

Så, når midlertidig-sjef blir sykemeldt på grunn av stress, høyt blodtrykk (minner om at gutten er 20) og nå sist kikhoste, så blir det litt ekstra arbeid som faller på meg. Og jeg er sååååå langt fra å legge meg i fosterstilling midt på gulvet i butikken og skrike til stemmebåndet mitt ryker og jeg spyr blod utover alt. Ikke for å virke over-the-top dramatisk altså..

Ja, du kan få sagt det du, John Cleese..
>_ó

SÅH, dersom noen av dere fortsatt lurer;
Jeg har det alle tiders~~ takk som spør :]

hallo.

Se opp godtfolk, nå er jeg tilbake.

Har hørt at jeg til stadighet får meg nye blogger, og det er nok tilfellet.. Men denne er ikke ny. Den er pusset opp.. Har hatt den en stund, men har ikke kommet igang med den.
Ikke skikkelig.

Jeg er egentlig ikke noen fan av blogging, og har av den grunn aldri blitt spesielt god på det. Jeg merker et gjennomgående tema på samtlige av bloggene mine; klaging.

Det er tydeligvis det eneste jeg er egnet til..
Jeg vil derfor ikke love at jeg ikke kommer til å klage litt her også, for det er jo det blogger er til for. Man skal klage til verden, og så skal den stoppe opp et øyeblikk og tenke "jah, du har sannelig rett!"

..på norsk.

Uansett.

"I tilfelle nødsituasjoner er nødutgangene her, her herherherher OVERALT! Hold armene innenfor teppet, vi flyyyyyr~~"
og for de av dere som ikke tar referansen: