stressnakke suger!

sånn dersom du lurer..

jeg har nå hatt stressnakke i snart fire uker (med et aldri så lite avbrekk i fire dager da jeg dro til danmark for å være turist i eget nestenhjemland)og jeg kan si, med hånden på hjertet, at jeg er så ubeskrivelig lei..

jeg vet hva det kommer av, men det hjelper meg egentlig fint lite.
'man må løse problemene ved roten!' har jeg hørt et sted, men dersom jeg skulle ha løst problemene mine ved roten måtte jeg ha satt meg på flyet til Nederland og gått berserk på et kontor der som sitter og sier at vi må jobbe eeeeeenda litt hardere enn vi allerede gjør.

"It ain't over until one of you doubles over and dies.."
...ok, så har de ikke sagt det direkte, men jeg er sikker på at det står et sted mellom linjene på alle de hatske mailene vi får tilsendt ca 492734736 ganger i uka.

Greia er, kort fortalt;
Jeg jobber i en butikk som ikke har noen endelig sjef, men en ung herremann på knappe 20-år som har påtatt seg ansvaret inntil distriktsjefen får fingern ut av ræva og finner en ny butikksjef.
Det var snakk om en kort periode. Vi har gått uten en skikkelig sjef i.. snart 7 måneder.
"Midlertidig" er jo iogforseg et ganske relativt begrep, men likevel.

Disse 7 månedene har vært en blanding av moro - og selvdestruktive øyeblikk med snørr og tårer.. på jobb. Dessverre har det vært mest av sistnevnte.

Min jobb i det store bildet, er egentlig kun å være visual merchandise-ansvarlig, altså at det er min oppgave å se til at butikken til enhver tid ikke ser ut som et bomba rottereir.. Oppgaven i seg selv er gøyal, for jeg liker å gjøre om og få ting til å se pent ut.. Problemet er bare at jeg trenger litt hjelp til å opprettholde the awesomeness, og det ser det ut til at noen av mine medansatte (ikke alle, men noen) har litt vanskeligheter med å forstå.. Eller at de tenker at "Nei fysj, jeg vet ikke hvor denne skal. Jeg lar den ligge, så fikser ciliee det i morgen."

..jo takk ska'rru faen meg ha!

Jeg har, i løpet av..2 uker, hatt like mange følelsesmessige anfall. Først i desperasjon som inkluderte litt tårer og litt snørr og litt selvmedlidenhet.. og nå sist (i dag) av ren irritasjon.
Detaljene er ikke så viktige, egentlig. Det er mitt mentale ve og vel som står i fokus.

Men jo, tilbake til hvorfor jeg måtte ha dratt til Nederland for å løse floken jeg befinner meg midt oppi, er fordi;
uansett hvor mye arbeid man legger ned i en jobb i den butikken, så er det aldri aldri bra nok for de som styrer sjappa som om det var en arbeidsleir..

"Det er alltid rom for forbedringer."
Jo, takk.. Jeg er klar over det. Hadde likevel vært koselig å få en klapp på skulder'n og en tommel opp for godt arbeid så langt.

Vi er - i gjennomsnitt - tre personer på jobb i hverdagene, og på lørdagene så slår vi virkelig på stortromma og strekker oss til fire (fem hvis vi er skikkelig ville i trusa..), og vi som står der 37,5++ timer hver uke er nå så slitne at vi er helt grå i trynet. Ekstrahjelpene går på skole, og kan ikke komme før rundt fire-fem tiden.. Vi kan ikke være én person i butikken.
I gjennomsnitt bruker vi rundt 20 timer per dag, fordelt på tre personer. Det er bare såvidt det strekker til..
Likevel får vi konstant pes fra diktatorregimet i Nederland at vi må kutte ned på timene.
Hvordan de mener vi skal klare å gjennomføre alt de trer nedover hodene våre med så få folk er langt utenfor min forståelsesevne, og jeg tror jeg kommer til å trenge litt tid på meg til å forstå det..

Så, når midlertidig-sjef blir sykemeldt på grunn av stress, høyt blodtrykk (minner om at gutten er 20) og nå sist kikhoste, så blir det litt ekstra arbeid som faller på meg. Og jeg er sååååå langt fra å legge meg i fosterstilling midt på gulvet i butikken og skrike til stemmebåndet mitt ryker og jeg spyr blod utover alt. Ikke for å virke over-the-top dramatisk altså..

Ja, du kan få sagt det du, John Cleese..
>_ó

SÅH, dersom noen av dere fortsatt lurer;
Jeg har det alle tiders~~ takk som spør :]